flomsone

Klimaendringer medfører mer ekstremvær som mange steder kan medføre økt risiko for flomskader. Det er derfor utarbeidet egne temakart med klimapåslag, der prosentvis anslag for økt flomfare er modellert for ulike vassdragsstrekninger i Norge (klimaprofiler per fylke og kommune). Ulike klimamodeller sammenstilles med aktsomhetskart, som viser betydelige forskjeller mellom vassdrag og regioner i Norge. Hver vassdragsstrekning får angitt et klimapåslag for framtidige flommer (for eksempel 0%, 20%, 40%), i form av økt frekvens av flomnivå.

Regnflommer, det vil si flommer som skyldes regn og ikke snøsmelting alene, vil bli flere og større i alle landsdeler. Størst økning i 200-års flom forventes i Nordland, på Vestlandet og i Sørøst-Norge. Her er det største klimapåslaget (40%) for skadeflommer gjerne i bratte vassdrag, med lite innsjøer som ellers demper intensiv nedbør.

Ifølge Norsk rødliste (2021), så har over 500 arter i Norge flomsone som sitt hovedhabitat, mens 6 regnes som regionalt utdødd. Ca 66% av flomsoneartene regnes som truede.

Eksempler er flere elvebreddinsekter som biller og edderkopper, som trives på vegetasjonsfrie sand- og grusbanker i flomsonen. Andre arter er spesialiserte lav og moser som lever i fossesprøytsonen i bekkekløfter, der de er avhengig av fuktigheten fra fosse-sprøyt, samtidig som episodiske flommer gjør det verre for en del andre arter å etablere seg.

Flere naturtyper og elvelandformer er avhengig av avsetninger og erosjonsvirkninger fra flommer, og jevnlige tilførsler som oppstår ved flomsituasjoner. Eksempler er elvesletter, fosseeng, kroksjøer, flommarkskog og annen kantskog.

Vassdragsmiljøet tilføres også sedimenter, organisk materiale og død ved når erosjon river løs løsmasser, busker og trær fra kantsonen under flom. Død ved i elveleiet regnes som viktige leveområder for en rekke arter nedstrøms. Sedimenter som fraktes innover flomsletter gir også gode vekstbetingelser for en rekke planter og trær i kantsonen langs vassdrag.